tirsdag, oktober 07, 2008

" No må me hiva oss på krykkjene "

Du har høyrt det før, og har kanskje allereie adoptert det inn i vokabularet ditt. Me snakkar sjølvsagt om det folkekjære uttrykket: ” no må me hiva oss på krykkjene ”. Heilt til no nyss har tydinga for underteikna vore noko metaforisk, og somme har kanskje hevda i lengre tider at det har vore i overdreven bruk, noko underteikna sjølvsagt stiller seg uforståande til. Om det ikkje er så svært, men som likevel kan nemnast, er det vel mogleg at etter den skjebnesvangre fotballtreninga i Bingen på Mannsverk – der utfallet vart 6 veker på krykker, vil det vel tjene saka at det brått vart eit mykje meir naturleg og bokstaveleg uttrykk å bruke enn nokosinne.

Likevel må eg sjølvransakande seie, dersom ein skal gå uttrykket i saumane, at når det først vart omgjort frå ein metafor til ein definert aktivitet, kunne eg heller liksom ikkje seie ”no må eg hiva meg på krykkjene” dersom eg berre skulle til dømes ut å gå ein tur. Nei, då følte eg at uttrykket fortente ein meir konkret og tilpassa situasjon. Etter litt fundering, kom svaret som lyn frå klar himmel då eg var ute ein liten tur for å poste eit brev. For i dét eg skulle kryssa hovudvegen, ikkje langt unna Bingen, merka eg brått at eg var på veg ut i vegen utan å ta omsyn manglande gangfelt eller kryssande bilar - heilt etter gamal vane. Når eg då i sidesynet mitt såg at det nærma seg ein bil faretruande frå høgre, var det berre ein ting å gjera. Jo nettopp, å ” hiva seg på krykkjene ”. Meir konkret og reélt kan ein ikkje få det, og eg følte der og då at uttrykket kom til sin sanne rett, sjølv om eg i etterpåklokskapens namn truleg ikkje kjem til å gjera det igjen - det kan jo nemnast.